Høringssvar fra Norges Kvinnelobby - Forslag til endringer i krisesenterloven

Vi og våre medlemsorganisasjoner arbeider for å bekjempe all diskriminering av jenter og kvinner. Norges Kvinnelobby arbeider for jenters og kvinners menneskerettigheter i tråd med blant annet FNs kvinnekonvensjon (CEDAW) og handlingsprogrammet fra FNs 4. kvinnekonferanse i Beijing. 

Vi setter pris på å være høringsinstans når det gjelder endringer i Krisesenterloven. Nødtelefonene og deretter krisesenterne ble startet av kvinnebevegelsen på frivillig basis som en kvinnepolitisk handling. Ofte var oppstarten på kvinnepolitiske møter feks på 8mars. Krisesentre er kvinnesak i praksis. 

Alvorlig vold mot kvinner er hyppig, kan være dødelig og henger sammen med nedvurdering av kvinnen som kjønn og et forsøk på å kontrollere henne fra mannes side. Vold som barn ser, hører eller forstår er også vold mot barnet. Ofte blir barn også utsatt for vold direkte mot dem av samme person. 

Før krisesentrenes tid ble volden vanligvis regnet som husbråk, et privat anliggende og det var vanlig å regne kvinnen som ansvarlig selv for å ha provosert det fram.

Disse holdningene finnes fortsatt, men krisesenterne og kvinnebevegelsens arbeid mot vold mot kvinner har svekket disse holdningene. 

Norges Kvinnelobby vil kreve at Norge overholder de internasjonale forpliktelsene Norge har til å verne kvinner og barn mot vold. Vi viser her til det felles høringsinnspillet fra Krisesentersekretariatet, LDO mfl. som vi er tilsluttet. I forhold til utgiftene på 93 milliarder pr år pga vold og overgep mot kvinner og barn er utgiftene til krisesentere små. Vi deler ikke en bekymring for at utgiftene blir for store. 

Tvert om må staten sikre at kommunene kan drive gode krisesentere for alle som trenger det. Det er langt dyrere at volden fortsetter, enn at den avbrytes eller stoppes ved å dra på krisesenter. Fra tidligere var kvinner brukere av krisesentrene. Så har menn kommet til fordi menn i noe omfang også blir utsatt for vold i nære relasjoner.

At menn nå er brukere må ikke svekke tilbudet til kvinner, som er krisesenternes hovedmålgruppe. Samlokalisering som innsparingstiltak? Kvinner på krisesenter er i krise. De trenger trygghet fra vold og press og ro til å finne sin egen vei videre. Menn på krisesenter betyr risiko for uønskede hendelser og vold, og slikt har allerede forekommet der dette er forsøkt. Menn på krisesenter vil gjøre terskelen høyere for å dra dit for alle kvinner. Vi må heller arbeide for at terskelen senkes. For minoritetskvinner med bakgrunn fra land hvor en ikke har kommet så langt som i Norge, vil det å dra til et krisesenter bli enda mer kulturfremmed. 

Det vil også øke stigmaet fra familie og andre: Krisesenteret vil regnes som et tilbud som er usømmelig, siden det er menn og kvinner under samme tak. Kvinner som drar til et felles senter vil kunne regnes som ikke ærbare. Voldelige menn generelt, uavhenig av kulturbakgrunn, vil også kunne bli mer provosert over at kvinnen"hans" bor med menn, og vil kunne hevne seg på dette i ettertid. Krisesenterne må være trygge rom for kvinner. Det hevdes at kvinner kan ha godt av å møte menn som ikke er voldelige, men i samme situasjon, på krisesenteret. Men hvem kan garantere ikke-voldeligheten? Hvordan skal voldsutsatte kvinner, mange voldsutsatt flere ganger i livet, kunne stole på en slik vurdering? Og bør de det? Ut over voldsrisikoen vil vi også påpeke at kvinner må lære å stå på egne bein på sentrene. Hun må nyorientere seg i sitt liv. I rusomsorgen er det kjent at kvinner tar ansvar for menn de er på behandling sammen med, mens de skyver seg selv i andre rekke. Nettopp slike prosesser vil vi ikke at kvinner skal inn i- de må trene på å stå i første rekke i sitt liv. Menn vil virke forstyrrende på prosessen. Vi ønsker at det vurderes om økende bruk av omvendt voldsalarm kan gjøre at færre vil trenge å flytte hjemmefra og at bruken av krisesenter på døgnbasis dermed kan gå ned, og at familien kan få mindre belastninger mens belastningen flyttes der den hører hjemme: hos voldsutøveren. Vi viser videre til Mira-senteret sitt høringsinnspill i saken og tilslutter oss dette. 

For Norges kvinnnelobby

Helle Borgen, leder